dihåjhiner /
dhåjhiner [v.c.] [[Motî:disbrôler|disbrôler]] (ene håjhe, ene bårire, ene usteye). C' est lu k' a dhåjhiné l' schalete. F. démollir.
Etimolodjeye: bodje "[[Motî:håjhe|håjhe]]" (bårire) ; dismantchante betchete dis- (1); cawete-iner.
Disfondowes: d(i)håuhiner, dis'hauhiner, duzaujner, dzêjiner.
Coinrece Payis d' Lidje & Vervî.
| dihåjhiné /
dhåjhiné,
êye
I. [addj.]
1. ki n' tént pus eshonne (tot djåzant d' ene ahesse). rl a: [[Motî:dismimbridjî|dismimbridjî]], [[Motî:disbrôlé|disbrôlé]], [[Motî:mezalé|mezalé]]. F. déglingué, désarticulé, disloqué.
2. (imådjreçmint) tot pierdou (tote pierdowe) divant les måleurs. Mi feme et mi, et les bråvès djins, endè sont tot dihåjhinés k' on-z åye resseré li Rwè d' France (lete e walon di l' Ambassadeur del Principåté d' Lidje a Paris, po s' fré, e 1792). Mi feme et mi, et les bråvès djins, endè sont tot dihåjhinés. F. désespéré, triste.
II. [o.f.n.] on grand (ene grande) avou des longous bresses et des longuès djambes. rl a: [[Motî:epatlé|epatlé]]. F. dégingandé.