kénte [f.n.] istwere po rire. F. "blague".
>> kénte å rvier: istwere ki dvreut fé rire, mins ki toûne må. F. "mauvaise blague".
== Sipårdaedje e 20inme sieke ==
Coinrece [[Coûtchant walon]]
On l’ a veyou bele et n’ trover k’ ene mwaijhe kénte ([[J. Schoovaerts]]).